Vinteren 1942 beordret Adolf Hitler at det skulle bygges jernbane gjennom Nord-Norge til Kirkenes. Banen skulle bygges på svært kort tid og hadde en høy pris målt i menneskelige lidelser. Av de om lag 25 000 krigsfangene som ble satt til det tunge arbeidet, omkom over 2100. Ytterligere tusen fanger døde i forlis på vei til jernbaneanleggene i nord. Polarjernbanen krevde også innsats av store materielle ressurser. Behovet for stål, betong og trevirke var så enormt at banen skapte problemer for den tyske rustningsindustrien. Til tross for at Tysklands sviktende krigslykke gjorde prosjektet stadig mer meningsløst, fortsatte arbeidet helt fram til fredsdagene i mai 1945.
Norge hadde en sentral plass på Hitlers europakart. Den lange kysten var strategisk viktig for krigføringen, og med sin spektakulære natur og sine rike ressurser var landet tiltenkt en framtredende rolle også etter den endelige seieren. I løpet av okkupasjonsårene planla og igangsatte nazistene en lang rekke byggeprosjekter i Norge. Det skulle reises nye byer, festningsverk og fabrikker, anlegges veier og ikke minst jernbane. Hovedansvaret for disse prosjektene ble gitt til ingeniøren Fritz Todt og arkitekten Albert Speer.
Hitlers byggherrer - Fritz Todt og Albert Speer i Norge følger to av Førerens aller mest betrodde menn og deres byggeprosjekter på norsk jord. I Hitlers rasistiske visjoner om et stort, sammenhengende og etnisk homogent Europa var det behov for veier og jernbaner som knyttet riket sammen i praktisk og symbolsk forstand. Jernbanestrekningene og de brede veiene som Todt og Speer fikk bygget, var teknologiske framskritt og maktarkitektur på samme tid. Og Hitler var overbevist om at selv den mest krevende oppgave, som jernbanebygging i ulendt arktisk landskap, kunne gjennomføres om man bare hadde teknologisk innsikt og sterk nok vilje.
Ketil Gjølme Andersen (f. 1963) er førstekonservator ved Norsk Teknisk Museum. Han har doktorgrad i historie fra Universitetet i Oslo og har skrevet flere bøker. I første bind av historieverket om Norsk Hydro avslørte han selskapets bruk av tvangsarbeidskraft under andre verdenskrig. Han var ansvarlig for utstillingen Grossraum - Organisasjon Todt og tvangsarbeid i Norge 1940-1945 på Teknisk museum.